M for Møkkamenn

De har lurt oss, de har løyet for oss og de har svertet sporten sin i så mange år og på en så utspekulert måte at det er umulig å tilgi. De er noen forbaska møkkamenn. Hele gjengen.

Det sinnsyke dopingsirkuset som verdens beste syklister i mange, mange år har vært en del av, og som heldigvis nå er i ferd med å åpenbare seg for oss naive og sportsinteresserte dumskaller, er så urovekkende og sjokkerende at jeg nesten ikke begriper at det kan være sant. Så kynisk og utbredt at det mangler sidestykke i moderne sportshistorie.

Eller forresten; ta alle de kampfiksingsskandalene innen fotballen som ruller og går rundt forbi og hiv de i samme gryte, så kan de ligge der og steke i sitt eget fettfattige blod både syklistene og de fikse fotballfolkene.

Men dette handler om sykkel, så vi skal la alt annet ligge, for jeg er forbanna. Jeg er nemlig skrudd sammen, eller jeg var i hvert fall det, at den som vinner er enten best eller først. Det har jo vist seg i ettertid at sånt er nesten helt uinteressant. Det handler jo selvfølgelig om å pumpe mest mulig doping inn i lår og armer. Drit i trening, har du ei sykkelbukse som passer og to hjul og ri på, er du antagelig Tour de France-mester i løpet av sommeren. For det som avgjør er størrelsen på kortholderen. Har du cash, er du konge.

Lance har cash, og Lance er en skurk og en tufs. Amerikaneren har lurt oss alle sammen. Han har drevet et så skittent spill at selv om han hadde blitt bundet fast til børstevasken i vaskehallen på Oddemarka en hel vinter hadde ikke møkka blitt spylt av. Lance Armstrong er mannen som er verdensmester og sjudobbelt Tour de France-vinner. Fikk kreft, kom tilbake, og ble et symbol på idrett og at den som ikke gir seg vil vinne til slutt.

Nå er reisen over, for Lance. Og heldigvis for alle hans hjelpere.

For en ting er hva Lance har bedrevet og stått i front for, men han er ikke alene. Vi har ikke nok internett eller papir til å ta med alle navnene, og jeg orker ikke en gang å begynne å ramse opp alle, men noen skal vi ta med. Vi tar med noen, så de ikke blir glemt.

Men Lance Armstrong har altså dopet seg, skal vi tro alle eksperter og alle teoriene som underbygger dette. Sannsynligvis gjennom hele karrieren. Så avansert og profesjonelt at han hele tiden har ligget langt foran dopingjegerne. Han skal ha brukt millioner av dollar på å få tak i, få hjelp til å få i seg, få hjelp til å skjule, og for å få hjelp til å holde det skjult. I følge de som forstår seg på dette elleville dopinghysteriet er Armstrongs opplegg det mest sofistikerte dopingprogrammet verden har sett. 1000 sider med bevis har blitt lagt fram, og det som kommer fram er skremmende. Men Lance har aldri testet positivt eller blitt tatt for doping. Det er viktig å understreke.

Men Lance og hans riddere i tights og hjelm skal ha gravd ned doping i skogen for å unngå å bli tatt, de skal ha dumpet doping på ferge fra Irland til Frankrike, de skal ha skylt doping ned i do på lagets buss på landeveien. I tillegg skal Lance Armstrong oppbevart doping i en leilighet han disponerte i Europa, og han og flere skal ha fått blodoverføring på lagbussen mellom etapper i Tour de France. Lance Armstrong skal også ha bedt om hjelp til å sminke vekk merker fra sprøyter på armen i forbindelse med den offisielle legesjekken før Tour de France-start.

Men han er altså ikke alene. Med seg har han hatt Levi Leipheimer (Omega Pharma-QuickStep), Christian Vande Velde (Garmin-Sharp), David Zabriskie (Garmin-Sharp), Tom Danielson (Garmin-Sharp), Michael Barry (Sky) og George Hincapie (BMC). Disse er nå suspenderte fra sine lag, de har innrømmet å ha dopet seg. Fra før har Tyler Hamilton innrømmet å ha vært med på galskapen. Han legger kortene på bordet i sin bok «The secret race». Thor Hushovds eks-sjef i Garmin-Cervelo, Jonathan Vaughters, var også med på moroa. Og la oss for all del ikke glemme Floyd Landis!

Disse menneskene har vi altså hyllet og heiet fram og snakket varmt om i årevis.

Som George Hincapie. Jeg traff Hincapie for første gang i januar i fjor. Under BMC-lagets treningsleir i Denia utenfor Alicante i Spania. Thor Hushovd var ny i stjernelaget, som faktisk har en litt ullen fortid med tanke på doping. Der traff jeg «fenomenet» Hincapie. Vi snakket sammen i 15 minutter. Verdens hyggeligste mann. En av de mest respekterte rytterne i feltet. Han har dopet seg i ti år, mer eller mindre. I ti år, for pokker?! Hvorfor? Fordi alle andre gjorde det, vel. Fordi gutta mente det var umulig å hevde seg uten å tilføre kroppen nytt og ferskt blod, EPO eller hva de har sprøytet i seg.

Så hvor tar dette oss? Hvor står sporten nå? Mange sier, inkludert flere av de norske ekspertene, at dette høre fortiden til, nå er sporten ren og på rett vei. Avbrutt av en og annen idiot som hvert år avsløres som juksemaker. Men er den det? Spør du meg står denne sporten fullstendig uten troverdighet. Fullstendig uten tillit. Jeg kan aldri føle meg trygg på at han som vinner er ren. Og hva med de norske? Naivt å tro at våre gutter er rene? Jeg tror ikke det. Det ligger liksom ikke i vår kultur å gamble på denne måten. Heldigvis. Jeg liker sykkel, det er noe med dramatikken og måten det hele utspiller seg på som appellerer til meg. Da er det synd at det er noen idioter som prøver så godt de kan å legge hele sporten i grus.

 For de er noen møkkamenn. Og møkkamenn fortjener ikke å bli hyllet som idrettsmenn. De har sin plass i historiebøkene, det er bare å slå opp under M. M for møkkamenn.

(foto: Scanpix)

Skrevet i OL

Kan vi stole på noen?

Tyler Hamilton legger ingenting i mellom i sin bok «The secret race», fra innsiden av sykkelsporten.

Hemmelighetene avsløres, alle katter ut av sekken. Hevder han.

Lance Armstrong, selveste sykkelkongen, helten med sju Tour de France-titler. Fikk kreft, kom tilbake, dominerte sykkelsporten i et tiår, nesten. Hevder han aldri har dopet seg, ren som en fjellbekk i vårløsningen. Likevel gir han opp kampen mot antidopingmyndighetene i USA som mener de sitter på så sterke bevis at de vil få han dømt. Nå er Armstrong strippet for sine Tour de France-triumfer, og «alle vet» at han dopet seg.

Men hvem kan vi stole på? Hvem har rett?

Sykkelfeltet er fullt av toskete pedaltråkkere som innbiller seg at den korteste veien til suksess og berømmelse er juks. Stakkars. Samtidig: takk og lov. For juksemakerne er med på å kaste lys, og skygger, for den del, inn i en idrett som det viser seg har vært så dopingbefengt at det nesten ikke er til å begripe. En etter en hankes de inn, settes i garnet, og sverter sporten de hevder de er så glade i.

For den ukulturen, det begjæret etter å bli best, tjene seg rik og bli udødeliggjort, som, egentlig har vært en del av sporten i over 100 år, men som systematisk har blitt utviklet og fintunet de siste 20 årene, vi har fått et lite innblikk i utover på 2000-tallet spesielt, avslører en kynisme, en tung industri og en nådeløs vilje til å omgå reglene, for å komme til toppen.

Mange syklister har vært mye lenger framme når det gjelder utvikling og inntak og kampen om å unngå å bli tatt for doping, enn de har vært som idrettsutøvere.

Og etter hvert som metodene for testing blir bedre og antidopingarbeidet kommer doperne i forkjøpet, kommer innrømmelsene. En etter en står de fram. Angrende. Som ofre i en intens psykisk kamp. Med bein og armer og hoder fulle av EPO, kortison, testosteron eller andre ulovligheter. Og ber oss om å tro på dem. Og ber om tilgivelse. Mange ryttere vender også tilbake til sporten etter sonet dom.

Hamilton, en av Lance Armstrongs tidligere våpendragere, skriver i sin bok at 9 av 10 var dopet, og frister oss med at han «forteller alt». Lance nekter fortsatt for alt, selv om de gamle kompisene sier noe annet.

Hvem kan vi stole? Kan vi egentlig stole på noen? Er det i det hele tatt noen som snakker sant?

Det handler om folkeskikk

Klovn. Villmann. Tosk. Tufs. Keepertabbe. Uheldig. Kall det hva du vil. Det er bare trist hele greia.

Jeg blir så inn i natta arg og sur når jeg ser voksne folk, fotballspillere, verdens heldigste yrkesaktive, oppføre seg som snørrunger på tv helt uten grunn. Og la det være klart: kritiske spørsmål er ikke god nok grunn!

Les videre

Skrevet i OL